To konserter med Thomasz Stanko

Det har gått en stund siden jeg har oppdatert, men det betyr ikke at ting har stått stille. La oss bare si at det har vært så hektisk at jeg ikke har fått tid til å oppdatere nyhetssiden..
Det mest spennende ved å jobbe i denne bransjen at man blir en del av mange gode kunstneriske prosjekter. Jeg har lyst til å trekke fram noen av dem som jeg har vært med på i 2011:

Thomasz Stanko quintet, Cosmopolite, mai 2011

Den polske trompetisten Thomasz Stanko er en sentral figur i europeisk jazz, og hans råe tromppettone har blitt kjent gjennom mange plater for det tyske plateselskapet ECM. Han har bakgrunn i den “beryktede” og “anarkistiske” polske frijazzen, men søker man opp navnet hans på Spotify finner du mest vakker og klangfull musikk med blant annet Arild Andersen.
På forhånd var jeg nervøs for at han var en sur gammel og arrogant stjernetrompetist, så jeg kom tidlig på jobb og gjorde alt så klart som mulig slik at han ikke kunne ha noe å klage på. Imidlertid viste det seg at både han og bandet var svært medgjørlige, og lydprøven gikk unna på rekordtid. Jeg så fram til enkel konsert å skru lyd på..
Konserten begynte med en helt annen lyd enn jeg hadde blitt vant til på lydprøven, og jeg måtte skru iherdig for å skape en passende balanse. Da jeg hadde skrudd meg sånn halvveis fornøyd så forandra musikken seg igjen, og jeg ble hengende etter.. Musikken var en eklektisk miks av stiler og spillemåter som musikerne hadde tillært seg gjennom et helt musikkliv, føltes det som, og de klarte ikke å bli enige om en enkelt stil som de ville satse på. Først i andre sett fikk musikken satt seg mer fast, og de musikalske ideene fikk utvikle seg uten for mange rastløse avbrudd.
I pausen prata jeg litt med bassisten Anders Danielson, som fortalte litt om innspillinga av den seneste platen med Manfred Eicher i produsentstolen. Først spilte de inn masse låter uten produsent, og så kom han inn og valgte ut låter som han likte..Og det var ingen som kunne tale mot produsentens ønske. Jeg fikk et inntrykk av at det var mange låter fra innspillingen som bassisten gjerne ville ha med på plata, og at Thomasz Stanko hadde et langt bredere utrykksregister enn det som vises gjennom cdene hans på ECM.
Noen måneder senere var jeg tilskuer på Thomasz Stanko sin konsert på Moldejazz, med en annen kvintett. Også denne gangen var musikken preget av kontraster og raske stilforandringer. Pianist Craig Taborn var kreativ og utfordrende i sin tilnærming til musikken, han spilte noen skeive toner som kom overraskende, men som likevel passet inn, og som ble fulgt opp av Jim Blacks energiske trommespill. Bak disse prøvde Arild Andersen å følge opp så godt han kunne, og jeg har ikke sett han spille så fritt siden platene med Terje Rypdal og Jan Garbarek på 70-tallet. Stanko prøvde å binde det hele sammen med vakre melodier på begynnelsen og slutten av hver låt.
Jeg tror ikke Thomasz Stanko har laget noen plater som ligner på disse konsertene. Plater på ECM kjennetegnes av homogenitet i stil og utrykk, de skal henge sammen og være en samlende enhet. Dette vises også på platecovrene: de er enkle, minimalistiske og med få kontrasterende elementer: ofte er det bare en blåfarge med konturer av grått og hvitt. Hvis man skulle lage platecover fra disse konsertene med Stanko ville det være mer naturlig med sterkere farger og større variasjon: det er som en musikalsk tenketank hvor ideer blir prøvd ut og forkastet, og senere bestemmer man seg for ett enkelt paradigme som man satser på i studio. Problemet med dette er at den redigerte, enhetlige versjonen av musikken neppe er så spennende som den utviklingsprosessen som har ført fram til platen.
Mitt spørsmål blir derfor: Kan den sterke identiteten til ECM være et hinder for musikken fordi man blir nødt til å redigere bort musikalske ideer som ikke passer inn i visjonen til Manfred Eicher?