La oss bli enige om hva som er god lyd

Tidligere skrev jeg at det burde være flere faste stillinger for oss som jobber med konserter og arrangementer. Men nå som jeg har vært ansatt i 6 måneder i et vikariat ser jeg at dette ikke alltid er like lett: arbeidsmiljøloven gjør det vanskelig å opprette faste stillinger som baserer seg på ubekvem arbeidstid. “We work when other people play”, som et lydfirma sa det. I vår bransje er det vanlig at én person gjennomfører ett prosjekt, foreksempel én lydtekniker på én konsert. Når et arrangement kan ta alt fra 4 til 20 timer, blir det umulig å forholde seg til normale 8-timersdager. Før jul hadde jeg et oppdrag på en festival fra kl 8-24. En fast ansatt hadde neppe fått lov til å jobbe like lenge. Kulturhuset som hyrte meg inn som frilanser trengte bare å sende meg en mail så var problemet løst.

Men hadde det vært mulig å dele denne 16 timers jobben inn i 2 vakter? Da kunne plutselig faste ansatte ha gjort den samme jobben. Slik gjøres det i andre yrker hvor arbeidsdagen fortsetter etter kl. 16: på sykehusene blir pasientene behandla hele døgnet og personalet følger en turnus. Hvorfor kan ikke vår bransje gjøre noe av det samme?

For at flere leger skal jobbe med den samme pasienten, avhenger det av at de har den samme kompetansen, og at det er god informasjonsflyt mellom dem. For ett år siden var jeg pårørende til en pasient, og det var mange leger som delte på ansvaret for behandlingen. I prinsippet skal alt legen trenger å vite om pasienten stå i pasientjournalen. I praksis erfarte jeg allikevel at pasientjournalen ikke ble brukt for det den var verdt, og at legene foretrakk å spørre om det samme på nytt, framfor å lese om det i journalen. En gang ba en sykepleier oss om å minne legen på noen tekniske detaljer (om et eller annet jeg i ikke husker) fordi hun mente at det var sannsynlig at legen ikke ville lese om det i journalen. Dette var et ekstremt tilfelle som lett kunne ha ført til feilbehandling, og det skjedde bare én gang, men det var tydelig for meg at legene var flinkere til å skrive i journalen enn de var til å lese den. Hvorfor ville ikke legene bruke 5 minutter på å lese journalen før pasientbesøket? Er det latskap? Er det fordi legene har en manglende tiltro til hverandre, eller til skriften, at det er visse ting som det er lettere å få fram gjennom samtalen, at legespråket ikke er presist nok til å få fram det som pasienten viser med hele sin tilstedeværelse? Kanskje er det noe som henger igjen fra en tid hvor lengre arbeidsdager gjorde det mulig for pasienten å kun forholde seg til én lege, da pertentlig journalføring ikke var nødvendig fordi informasjonen satt i hodet på legen som hadde ansvaret. Men nå som arbeidsdagene er blitt kortere og det er flere leger per pasient, betyr det at man må sette av en større andel av arbeidsdagen til informasjonsformidling.

Det er litt urettferdig at jeg angriper helsevesenet på denne måten da jeg forøvrig synes de gjør en strålende jobb. Poenget mitt er at det ikke bare er helsevesenet som har godt av bedre informasjonsflyt: i min bransje kunne man helt sikkert fått bort mange av “maratondagene” og dele opp arbeidet i flere vakter, dersom man hadde blitt flinkere til å overta for hverandre. Utfordringen er å bli enige om hva som skal gjøres, å finne et felles språk. Mye av den tekniske og spesielt den kunstneriske kompetanse sitter i hodet og kroppen på hver enkelt, og vi klarer ikke å sette ord på det på en fornuftig måte. Det vanskeligste er å overta en lydprøve etter en annen: hvordan kan man forklare til nestemann hva slags lydbilde bandet skal ha? Kan dette sidestilles med legen som skriver i journalen hvordan operasjonen skal utføres? Skepsisen mot “journalføring” er nok mye større i kreative yrker enn hva den noensinne har vært i helsevesenet. De fleste som overtar for en annen tekniker vil foretrekke å prøve seg fram med egne kunstneriske løsninger, framfor å følge slavisk det som er blitt gjort av den forrige teknikeren. Men i likhet med helsevesenet tror jeg at vi kan bli flinkere til å jobbe videre med det arbeidet som alt er blitt gjort, og at vi ikke alltid trenger å være en gjeng med ensomme ulver som hele tiden må finne opp kruttet på nytt. La oss bli enige om hva som er god lyd, så kan dette kanskje bli en jobb med mer normale arbeidstider.