Innspilling med Koboku Senju

Bildet viser Toshimaru Nakamura i full konsentrasjon på Cafetaeteret, Oslo, august 2011, i forbindelse med innspilling av en ny CD med bandet Koboku Senjû. 

Hvorfor er det ikke bedre lys, spør du? Dette er musikk som til tider er svært lav i volum, og under innspilling er det derfor viktig å eliminere alle støykilder. Først måtte vi vente til gravingsarbeidet var ferdig noen kvartaler borte. Så oppdaget vi at air-condition anlegget bråkte. Og når vi hadde skrudd av det hørte vi plutselig hvordan kjøleskapet dura. Til slutt stod vi igjen med lysriggen, en svak dirring som satt seg på hjernen når man først hadde lagt merke til den. Valget var enkelt: Musikerne foretrakk å spille i mørke, bortsett fra Toshi som trengte litt lys for å ha kontroll over alle knappene og ledningene.

Toshis instrument er “no-input mixer”. Lydkilden hans er slike bokser som jeg bruker i arbeidet mitt som lydtekniker: lydmiksere, klang og effektmaskiner, utstyr som ikke er laget for å produsere noe lyd selv, men som kun er ment å fungere når den tar imot  andres lyd gjennom den såkalte “input” inngangen. Boksene kan  skjære vekk, eller forsterke, lyd som allerede finnes i input-signalet, slik at lyden som kommer ut, kan være ganske forskjellig fra lyden som kommer inn, men boksene har ikke fullmakt til å legge til noe som ikke var der i utgangspunktet, for lydteknikk og lydteknikere kan aldri skape noe selv, kunsten må alltid oppstå et annet sted.

Når man jobber med analoge bokser er det allikevel slik at signalet som kommer ut av boksen, aldri blir helt likt signalet som kom inn. Selv når boksen er arbeidsledig , når den ikke har noe “input signal”, så klarer den ikke å sitte helt stille. Når elektroner ikke er utsatt for en ytre spenning så beveger de seg i alle retninger slik som suzu-pets, og når disse bevegelsene blir forsterket senere i signalkjeden, kan de ødelegge ethvert lydopptak, eller, som i Toshis tilfelle: støyen kan brukes i en musikalsk sammenheng.

Toshis materiale er lyder som vi lydteknikere hater, og som vi alltid prøver å gjemme bort. Å høre på slik elektronisk musikk kan derfor være en stressende opplevelse for en lydtekniker; vi reagerer nesten instinktivt på lyd-artifaktene og vi kaster oss over nærmeste knapp for å prøve å skru det vekk. Flere ganger spør man seg: hører jeg mitt eget lydutstyr som er ødelagt, eller er dette en del av musikken? Og hvis musikeren allikevel bare lager støy, hvorfor er det så farlig om kjøleskapet durer litt? Men hvis jeg tar på meg øreklokkene og hører på musikken så skjønner jeg fort hvorfor: Stillheten, og kontrasten mellom stillhet og støy,  er viktig i denne musikken. Musikerne lytter mer enn de spiller. Når det er så stille i lokalet, får plutselig de små lydene større betydning. Duringa fra kjøleskapet ville satt et grått slør over hele innspillingen. Og selv om det ligner så er det ikke slik lyd Toshi bidrar med: organisert støy må få et annet navn, det kan kalles musikk.

Støy er tilfeldig lyd, eller: en summering av masse enkeltlyder i alle mulige frekvenser og faser. Hvis man blander sammen all musikk som noensinner er blitt spilt inn så blir resultatet støy. For at Toshi skal lage musikk ut av denne støyen  trenger han bare å filtrere ut de lydene han ønsker å bruke.  Ved hjelp av EQ kan han forsterke eller skru bort lyder. Han kan bruke “av og på” knappen til å skape rytmiske effekter. (Slike enkle ting kan selv jeg gjøre!) For å transformere lyden på mer drastisk vis og lage noe som ligner på musikk trenger han imidlertid sterkere virkemidler: Feedback-loopen. Med denne klarer han å skille ut en enkelt tone fra all støyen.  Han forsterker det samme signalet flere ganger, gang på gang gjennom den samme boksen, helt til en enkelt sinustone skiller seg ut og blir sterkere til den slutt overdøver de andre lydene helt. (For de som ikke kjenner til slike sinustoner så høres det ut som test-signalet på TVen) Her kan han også, hvis han vil, kjøre denne tonen så hardt gjennom elektronikken sin at signalet vrenger og skaper overtoner i bestemte frekvenser.

Toshi tar kontroll over den tilfeldige lyden skapt av elektronenes frie bevegelser og gjør det om til musikk. Han kjenner boksene bedre enn noen lydtekniker og utnytter svakheten i konstruksjonen, svakheter som “normale” lydteknikere prøver å skjule, men som han klarer å utnytte. For han er mikseren et instrument, og i likhet med saksofonisten har han god kontroll over klangen i instrumentet.

På den andre siden: En saksofonist vet nøyaktig hvordan det kommer til å låte når han blåser gjennom munnstykket. Når Toshi sender lyd gjennom mikseren så tviler jeg på at han har like god kontroll, til det er det for mange tilfeldigheter som spiller inn. Man kan derfor spørre: Hvorfor har han ikke valgt seg et enklere instrument? Han kunne f.eks lage seg et bibliotek med samplede lyder og spille det fra macen sin. En syntheziser kunne gjort samme nytten. Da ville han fått nøyaktig de lydene han ønsket seg hver eneste gang. Men jeg tror ikke at det er dette han er ute etter. For Toshi driver hovedsaklig med fri-improvisert musikk, en musikkform som trives godt med uforutsigbarheten i Toshis instrument: det tvinger musikerne til å lytte ekstra godt og reagere på uforutsette hendelser, noe som fører musikken i nye og spennende retninger.

Bandet Koboku Senjû består av Toshimaru Nakamura på “no-input mikser”, Tetuzi Akiyama på gitar, Espen Reinertsen på saksofon, Eivind lønning på trompet og Martin Taxt på tuba. Innspillingen fra Cafeteateret blir nå mikset av Toshimura (han er også en god lytekniker) og blir forhåpntligvis gitt ut på CD om ikke alt for lenge. Fra før har bandet gitt ut to CDer, “Varianter av døde trær” og “Selektiv hogst”. Om den seneste platen, som også for det meste er spilt inn av Brekkelyd, skriver Peter Margasak i  Chicago Reader: “The performances are beguilingly rich and uncategorizable, and Selektiv Hogst is easily the best free-improv recording I’ve heard in years.” 

Nettside: 

http://www.kobokusenju.no/