Mikrofontest

Jeg har brukt timesvis på å lese om lydutstyr på nettet, utstyr som jeg kanskje ikke har råd til og som jeg bare kan drømme om. Søker du på nettet finnes det egne forum for slike diskusjoner, og hver eneste lille lyd-dings er gjenstand for sterke meninger. Som forum-snoker danner man seg snart et indre bilde av forskjellige typer lydutstur, og man tilegner seg sjargongen som bli brukt: dårlig utstyr er “kaldt”, “sterilt”, “hardt”, “digitalt”og “smalt”, mens det gode utstyret kan være “varmt”, “stort”, “3d” og “analogt”.

Første gangen jeg var med på en lyttetest av forskjellige preamper fikk jeg meg et lite sjokk: jeg forstod at forskjellen på utstyr var langt mindre enn det jeg hadd lest meg til. På første lytting klarte jeg faktisk ikke å høre forskjell, noe jeg så klart ikke turte å si til de andre. Jeg måtte stille inn ørene på nytt, tune de til å høre de små forskjellene, nesten slik øynene må venne seg til å se i mørket når noen slår av lyset i rommet. Først på tredje-fjerde forsøk begynte jeg å kjenne igjen signaturen til de forskjellige boksene, men disse forskjellene var langt mer subtile enn hva jeg hadde sett for meg på forhånd.

Denne testen lærte meg at adjektivene som brukes for å beskrive lydutstyr, spesielt i forum-diskusjoner, er altfor sterke. Vi snakker om forskjellen mellom 0,005% og o,002% THD, eller 2 DB forskjell i signal/støyforhold. (Og så finnes det parametre som man ennå ikke har klart å måle, som “dybde” og “bredde” i lyden) Hvis vi sammenligner to enheter som har de samme arbeidsoppgavene, f.eks preamper, så vil likheten være 99%, og det er den siste lille prosenten vi krangler om. Så istedenfor å si at den ene boksen låter “varmt” og den andre låter “kaldt”, burde man ha sagt: den ene boksen låter bittebittebittebitte litt varmere enn den andre..

For å unngå å bli hjernevaska av forumprat på nettet så synes jeg det er viktig å noen ganger gjennomføre mine egne tester på lydutstyr. Og det har jeg gjort nå:  Jeg har sammenligna alle mine småmembran-kondensatormikrofoner. I samme slengen fikk jeg også testa ut min nye opptaker: Tascam hs-p82

Siden jeg ikke spiller noe instrument så ble det til at jeg brukte min egen stemme som lydkilde. Her er mikrofonene i testen:

Clip-on instrument-mikrofoner, supercardoid:
Audio Technica ATM-350
DPA 4099

Småmembran-instrument mikrofoner, cardoid:
DPA 4011
Sennheiser MKH40
Audio Technica 3031

Jeg ville også bruke testen til noe konkret: jeg har skaffet meg stativ-adaptere som gjør at jeg kan feste clip-on mikrofonene på et vanlig mikrofonstativ. Derfor ville jeg gjerne sjekke hvordan clip-on mikker låter sammenlignet med vanlige stativ-mikker. Og jeg ville sjekke hva som var min beste kondensatormikrofon.

I testen satte jeg opp 2 mikrofoner ved siden av hverandre.

Trykk på linken for å laste ned lydfilene. Filer som begynner med samme tall gjør opptak av den samme stemmen

Semifinale 1. Finale i klassen clip-on mikrofon
1 dpa 4099
1 atm350

Min vurdering: Låter ganske likt, men 4099 har en tydeligere  diskant som gjør at taletydeligheten er bedre. En slags “sheen” i lyden. ATM 350 låter noe flatt i sammenligning. DPA 4099 vinner og går videre til finalen.

Semifinale 2. Finale i klasse stativ-mikrofon
2 dpa 4011
2 sennheiser mkh40
Vurderiing: mkh40 har noe mindre støygulv enn 4011. mkh40 har en fyldigere bass som gjør at stemmen min høres varmere ut. 4011 har kanskje enda større tydelighet i diskanten, men dette fører til at konsonantene kan bli for “smattende”. Spesielt er dette hørbart på k-ene i ordene “dansk klinisk”. Mkh40 låter rundere og mer naturlig. Kanskje er problemet til DPA at mikrofonen er for nøyaktig? MKH40 vinner og går videre til finalen.

Semifinale omkamp: MKH40 mot AT3031. Jeg hadde egentlig tenkt å spare AT3031 for ydmykelsen i å bli knust i en test mot de langt dyrere mikrofonene 4011 og mkkh40. (4011 og mkh40 koster 10-12 tusen, mens 3031 koster kanskje 1500 kr)  Men den klare seieren i den forrige runden fikk meg til å revurdere. Kanskje er ikke prisen så viktig?
3 at3031
3 mkh40

Vurdering: lav støy på begge mikrofoner. Den fyldigere bassresponsen til mkh40 kler stemmen og gjør den varmere sammenlignet med at3031. Utover dette er forskjellene små, men ved nær-lytting opplever jeg en slags skarp “glasur” på toppen av lyden til AT3031 der mkh40 låter mer naturlig. MKH40 vinner og er fortsatt i finalen.

Finale. DPA4099 vs. MKH40
4 4099
4 mkh40

Vurdering: Overlegen seier til MKH40. Det jeg tidligere omtalte som “sheen” i diskanten til 4099 blir nå unaturlig og enerverende. Manglende bassrespons i 4099 gjør stemmen tynn. Forskjellene var enda tydeligere i en annen test hvor jeg hadde enda større avstand til mikrofonen: mkh40 beholdt sin fyldighet mens 4099 låt enda tynnere.

Her er noen konklusjoner fra disse testene:

1. Clip-on mikkene kan ikke erstatte stativ-mikker
2. Det er ikke sikkert at den mest nøyaktige mikrofonen er best til enhver situasjon
3. Sennheiser MKH40 er konge og bør brukes oftere på instrumenter som trenger litt fylde. Hva med å f.eks teste den ut på skarptromme og tammer?
4. Når jeg skriver om lydutstyr bruker jeg akkurat de samme adjektivene som alle andre, men hvordan skal jeg ellers kunne forklare disse små lydforskjellene?

Posted in Uncategorized

To episoder av “Hjem” med låt spilt inn i studio

I fjor sommer var bandet Varige Mén på besøk i studio for å spille inn et par låter, blant annet denne:

 

Låten er spilt inn og mikset av Audun Rødsten. Ansvarlig for mastring er Brad Blackwood.

På NRK sin populære dramaserie “Hjem” blir låten brukt i både episode 3 og 4. Se episodene her:

Hjem episode 3

Hjem episode 4

Posted in Uncategorized

nytt utstyr kjøpt inn: 8 spors opptaker til geriljaopptak

Tascam hs-p82

Med denne lille boksen kan vi gjøre opptak hvor som helst. Under årets Ultimafestival var det et par konserter hvor musikerne gikk rundt fra rom til rom og spilte, og publikum marsjerte etter dem. Med en slik opptaker over skulderen så kan vi lett dokumentere slike begivenheter. (I år var vi heldige å få låne en Sounddevices-opptaker fra Notam, men neste år så trenger vi ikke å spørre!) Eller hva hvis noen ønsker å spille inn en gitar midt i skogen?

Det er ikke bare størrelsen som teller. Lydkvaliteten i denne boksen er også topp klasse, med transparente og støyfrie preamper/convertere. Den kommer derfor til å bli brukt mye til akustisk musikk som kor og strykekvartetter, særlig når logistikk, plass og tid er en utfordring.

På større produksjoner som krever flere spor vil vi imidlertid fortsatt bruke vår større rack-baserte rigg. Men begge riggene kan synkes sammen slik at vi nå kan gjøre opptak av 56 analoge spor samtidig..

Opptakeren er laget for film og TV-bransjen, og ved hjelp av tidskode kan lyden lett synkes opp mot kameraer. Vi er derfor godt forberedt på å servere lyd til fim og tv-produksjoner.

Opptakeren heter Tascam HS-p82 og du kan lese mer om den her:
Tascam hs-p82

Posted in Uncategorized

Gunslingers ute med konsert-dvd

I sommer gjorde vi opptak av countrybandet Gunslingers sin konsert i Seljord. Nå er DVDen “Live In Seljord” lagt ut for salg, og den kan kjøpes her:
Gunslingers DVD

Posted in Uncategorized

Bjørn Johan Muri ute med ny singel

I sommer spilte vi inn trommer for Bjørn Johan Muri og hans nye singel “Even a fool.” Nå er videoen ute på Youtube!

http://www.youtube.com/watch?v=tl6LUQLFMT8

Her kan du lese mer om selve trommeinnspillingen:
Trommeinnspilling med Bjørn Johan Muri

Posted in Uncategorized

Ingrid Olava på Operataket

Vi gjorde opptak av Ingrid Olava sin konsert på Operataket den 2. august.  Dette var hennes siste konsert på en god stund, framover nå skal hun i studio og spille inn en ny cd.

 

 

 

Bandets faste lydtekniker Lasse Baklien med en siste mikrofonsjekk før konserten. Han tok seg av mikrofonene på scenen, alt vi trengte å gjøre til opptaket var å splitte alle linjene som gikk gjennom pa-anlegget,og sette opp 4 ekstra mikrofoner til publikum. (to på scenen, to ved FOH.)  Lasse fikk min fulle tillit da jeg så han måle avstanden mellom overhead-mikrofonene og skarptromma. Det er lenge siden jeg har sett en live-tekniker ta seg tid til slikt, men, som han sa, hvis man ikke gjør dette så kan man likesågodt bare nærmikke hver cymbal i stedet. Og det var bra at vi hadde slik ekspertise på scenen, for jeg hadde ikke tid til å eksprimentere med mikrofonene. Det var 3 band som spilte den kvelden, og jeg tviler på om den effektive scenemesteren Kim hadde blitt særlig begeistret om jeg ba om ekstra tid til å teste ut 17 forskjellige tam-mikrofoner..

Siden mikrofonene på scenen var i trygge hender så kunne jeg konsentrere meg om mine egne knapper. Egentlig så er jobben min under lydprøven ganske enkel: jeg må følge med på pc-skjermen og sørge for at disse strekene til venstre lyser grønt og gult men aldri rødt. Det er litt som å kjøre bil: kjør aldri på rødt, men mange liker å kjøre på gult. Alle hater folk som står lenge på grønt, men både når det gjelder opptak og bilkjøring så gjør det ikke noe å være litt konservativ: Selv om det bare lyser litt grønt på opptakeren så har du sikkert mer enn nok signal, særlig når du jobber med 24 bit.
Under konserten skal jeg helst ikke røre noen knapper, da blir det enklere å mikse.

 

Til venstre for meg satt den svenske monitorteknikeren som under konserten har en langt tøffere jobb: hvis musikerne ikke er fornøyde med lyden så er det han som får skylden. Hvis publikum ikke er fornøyde med lyden så må de derimot kaste tomater på FOH teknikeren som står i teltet bakerst i bildet.

 

 

Konserten gikk bra og jeg er spent på hva som skjer med opptaket. Vi har sendt det videre til Mike Hartung i Propeller Studio, han skal mikse det. Kanskje blir en av låtene plukket ut som bonusspor på den nye cden? Men konserten ble også filma, så det er mer sannsynlig at det dukker opp på en film etterhvert. Vi får se..

 

 

Posted in Uncategorized Tagged with: , , , , ,

Countryopptak i Seljord

 

Den 27.7 reiste vi til countryfestivalen i Seljord for å gjøre lydopptak.

 

Først ute var Gunslingers, et countryband med medlemmer fra Nordheimsund i Hardanger.
Fansen stod helt foran og sang med på låtene. Heldigvis hadde vi et par publikumsmikrofoner som fanga opp det meste.

 

 

Etterpå var det Wendel Adkins som spilte. Wendel er en legendarisk countrymusiker som har bodd mange år i Nashville og spilt med de aller beste. De siste årene har han turnert mye i Scandinavia.

 

 

 

Morten backstage med opptaksutstyret. Vi splitta alle mikrofonene på scenen og brukte våre egne preamper. 30 spor var nok til begge bandene.

 

 

 

 
http://www.gunslingers.no/
http://www.wendeladkins.com/
http://www.countryfestivalen.no/seljord/

Posted in Uncategorized Tagged with: , , , , ,

Dj-er som spiller dårlige MP3-filer burde få sparken

Menneskets hørsel er hensiktsmessig. Hvorfor skulle vi høre bedre? Når jeg kommer inn i utestedet hvor jeg skal jobbe står lysriggen på, en høyfrekvent dirring som vokser når jeg hører etter. Heldigvis er jeg ikke bikkje, tenker jeg. Bikkjer hører slike lyder bedre enn oss. Det er vel fordi de lettere skal gjenkjenne farer i naturen. Små kvister som brekker bak dem. En bie som lader kanonen. Hvis vi mennesker hadde fått den samme informasjonsstrømmen hadde vi blitt gale tror jeg. Tenk bare på all bikkjelyden som byen produserer. Faktisk så har jeg hørt at byens bakgrunnsstøy øker for hvert år. Denne lyden som høres som et svakt sus når man går en tur i Østmarka. Den menneskelige hørsels beste egenskap er at vi klarer å ignorere lyder. Når vi prater med sidemannen på vei gjennom sentrum, klarer vi å sortere ut de lydene som ikke er vesentlige: trikken som bremser, en dårlig gatemusikant, skravlende japanske turister. Vi klarer å skille ut de høyeste, og vesentligste, lydene, samtalen med sidemannen, og resten blir gjemt i bevissthetens kjellerbod. Informasjonsstrømmen som kommer gjennom øret er så stor at vi sjelden klarer å forholde oss til alt på en gang.

Denne svakheten, eller styrken, i den menneskelige hørsel, blir utnyttet i mp3-teknologien: Man spekulerer i at de sterkeste lydene alltid overdøver de svakere. Innenfor et bestemt frekvensområde blir de svakeste lydene filtrert vekk, og kun den sterkeste lyden står igjen. En MP3-dekoder vil dele frekvens-spekteret i lyden inni mange blokker, (f.eks vil den skille i en blokk lyd fra 600-800 hz i en blokk, 800-1000 hz i den neste) og kun ta vare på èn enkelt lyd innenfor hver blokk. Når man så forkaster lyden som ikke brukes, blir resultatet at man sparer plass.

Ved hjelp av denne metoden har tester vist at man kan ta bort ganske mye av lyden før mennesket klarer å avsløre det, i praksis kan man ta vekk opptil 90% av lyd-informasjonen før folk begynner å klage. Denne revolusjonen i lyd-lagring har gjort musikken mer utbredt enn noensinne, klesbutikker kan lagre hundrevis av timer med musikk som de spiller ut mot gaten, musikk som jeg og sidekameraten nesten ikke legger merke til fordi vi er så oppslukt i samtalen. Mp3-musikk har blitt en del av byens bakgrunnsstøy.

Kravet vi stiller til musikken idag, og som muliggjør en stadig større utbredelse, er at den skal ta så liten plass som mulig. Både rent fysisk, på en harddisk eller usb-stick, ved hjelp mp3-komprimering, men like viktig er det at den skal finne sin tilmålte plass i det totale lydbildet. For eksempel, på en kafe kan musikken aldri være så høy at den overdøver det som blir sagt, men den må heller ikke bli så lav at den drukner i suset fra espressomaskinen. Musikken må holdes på et jevnt lydnivå, og for å få til dette har lydteknikeren i studio et kraftig verktøy: Komprimering. Lyden blir presset sammen slik at forskjellen mellom de høyeste og laveste lydene blir mindre. Lyden jevner seg ut og blir mer stabil og forutsigbar. Bartenderen slipper å stadig gå til volumkontrollen for å justere lyden.

De forskjellige formene for komprimering må sees i sammenheng. En lyd-kompressor, og “limiter”, skrur ned de høyeste lydene, lyder som gjerne skiller seg ut og som stikker ut av høyttalerne. MP3-komprimering har mye av den samme effekten på lyden: Når vi avslører mp3-lyd, skjer det først ved at vi oppdager at transientene i lyden blir svakere. Dette er de kjappeste lydene i musikken, anslaget i skarptrommeslaget, attacket i gitaren, lyder som gjerne bidrar til å gjøre stereobildet større. Den ukomprimerte hihaten stikker ut av høyttaleren på høyre side, som om trommeslageren plutselig står en halv meter fra deg, mens man kan forestille seg at resten av bandet står lenger bak. Denne dybden i lydbildet kan være det første som forsvinner når man komprimerer musikk med MP3 og limiter/kompressor.

Kanskje er jeg for kritisk. Jeg kan høre på mp3-musikk i hodetelefoner, f.eks gjennom Spotify, uten å legge merke til komprimeringen. For MP3-teknologien er laget for, og fungerer optimalt, gjennom hodetelefoner. Men en smart lydtekniker som heter Jim Cousins lærte meg en gang at MP3 fungerer dårligere jo større rom og høyttalere som blir brukt.
Og dette er noe jeg ofte legger merke til når jeg er på jobb som lydtekniker og det kommer en DJ som ikke har med seg CD eller platespiller, i stedet tenker han at det holder å bruke en harddisk med masse mp3-låter han har lasta ned ulovlig…

Når klokka nærmer seg midnatt og han skrur opp musikken så høyt at det skal være lettere å danse enn å prate, blir det hele som en mur av lyd som stenger meg ute. Ingen lyder skiller seg ut, alt blir flatet ut av rommets akustikk og all komprimeringa. Noen ganger vil jeg riktignok få en viss glede av musikken, når djen spille en låt jeg kjenner. Denne sangen har en gang gitt meg en genuin musikkopplevelse, den har kanskje vært soundtracket til en viktig fase i livet mitt, og nå er det minnet om denne musikkopplevelsen som får meg til å trampe takten. Mp3-musikken blir bare en representasjon av en annen og sterkere musikk, tenker jeg, samtidig som jeg får øye på middelaldrende mann som vrikker seg til Eagles mens han nærmer seg en fin dame som sikkert er for ung men som ligner på en ungdomsflørt.

Neste gang han hører på musikk er det på en dab-radio, på en av disse mange stasjonene som bare spiller gamle slagere. For parallelt med utbredelsen av mp3, som har infisert alt fra radiomediet (dab) til profesjonelle djer, har musikkbransjen de siste årene gjennomgått tidenes nostalgibølge. Plateselskapene hyper opp gammel musikk som folk kjenner fra før, og som ikke trenger en tilvenningsfase. Den nyskapende musikken droppes. For plateselskapene tenker at folk flest ikke klarer å ta til seg all den nye musikken som produseres i dag. Ut av all støyen velger de i stedet å skille ut de få låtene som folk allerede har på hjernen.

Den ferske, ukomprimerte musikken, som treffer deg i mellomgulvet etter syvende gangs lytting, som faktisk krever litt av lytteren, tar i dag for mye plass.

Posted in Uncategorized Tagged with: , , , , ,

Bygging av rack-pc

Jeg ville ha en pc som var fast installert i et rack, ferdig kobla med tastatur, mus og skjerm. Nesten som en laptop, altså. Men fordelen med denne pcen, i forhold til en laptop, mente jeg, var at den kunne ha innebygget pci-x lydkort og større plass til harddisker som kunne brukes til opptak. Det eneste jeg ville trenge å koble til, når jeg var ute og gjorde opptak, var 2 kabler til strøm og digital lyd. Og for å pakke den ned så kunne jeg bare skyve inn den rack-installerte skjermen og sette på lokkene.

Jeg fortalte en kollega fra Fredrikstad om disse planene. “Det hørtes porno ut”, svarte han.

Jeg ble overrasket over å høre han bruke ordet “porno” fordi jeg trodde at det bare var jeg og min venn Audun som brukte dette ordet som en metafor når vi snakka om lydutstyr, at det var en neologisme som vi hadde funnet opp. Når Audun viste meg racket sitt med en ny boks han hadde kjøpt, med en skinnende metallflate og noen få, store knapper som klåfingra teknikere ikke klarer å la være å ta på, sa jeg til han at dette var “porno”.

De dyreste lyd-boksene har ofte et  enkelt design. En Universal Audio LA3a, en vintage high-end kompressor, har få ting på forsiden: et vu-meter  som viser lydstyrken, en av-på knapp, logo, og to robuste potmetre til å skru på, en for “gain”, en annen for “peak-reduction”. En lydtekniker som bruker denne boksen jobber nesten jobbe i blinde, han har få valgmuligheter og må stole på den lyd-karakteristikken som er innebygget i boksen. Allikvel  så blir LA3a regnet som et mer sofistikert verktøy enn mange andre kompressorer som har flere knapper til å kontrollere lyden. For disse vintage-boksene har en lyd-karakteristikk som det ellers er umulig å skru seg fram til, uansett hvor mange knapper man har til rådighet. Å spille inn vokal, og bruke en LA-3a til å dempe 2 DB, det er porno. Og ser dere hvordan de to store knappene på bildet ser ut som brystvorter?

 

 

 

 

I fjor jobba jeg på en datakonferanse som heter NDC, og det mest minnerike med den jobben var et interessant foredrag av en app-designer som heter Aral Balkan. Han fortalte at “the age of features is dead, welcome to the age of user-experience”. Folk vil ikke bruke tid på å knote med menyer og fininnstillinger på dingsene de bruker, alt må være intuitivt og selvforklarende. Slik som en Iphone. Som et annet eksempel på god design trakk han fram billetterminalen på flytoget, hvor alt man trengte å gjøre var å trekke kortet før man spaserte rett inn på toget. “Good design makes you feel like a superman”, sa han. Kanskje kunne han ha sagt: “God design er porno. Iphone er porno.” For er det ikke noe pornografisk over hele kravet om at forbrukeren aldri kan investere tid og krefter for å bruke dingsene sine?  At ingen lenger gidder å lese i manualen, feile, og kanskje til og med bruke tingen på en litt annen måte enn det designeren har tenkt seg? For i pornoen er handlingsforløpet fastlåst: vi vet at det blir noe på ham selv om han glemmer å kurtisere. Et par klikk unna på internett ligger det nytelse som ikke krever noe tilbake.

Tilbake til rack-pcen. Jeg visste nøyaktig hva jeg ville ha men ikke hvor jeg skulle skaffe det. “Hvorfor ikke bare kjøpe en liten macbook?” spurte forhandleren, eller så ble jeg henvist til store server-pcer som hører hjemme i egne server-rom. Det var tydelig at det ikke var noe marked for små rack-pcer som var lette å ta med seg rundt.
Derfor begynte jeg å sette sammen mitt eget oppsett:

-på ebay fant jeg en rack-basert skjerm med innebygget tastatur og mus: (hptft7600 g2)
-på nettbutikken Amentio fant jeg en 1u chassis med PSU (Casetronic C416), mini-itx hovedkort med innebygd prosessor (Asus e35m-I), pci-x16 og 8gb minne.

Min første utfordring var at skjermen var for dyp for mitt 14″ dype bærbare lydrack, skjermen var beregnet for dype serverrack. Jeg brukte en halv dag på å demontere festesystemet og feste skinnene med strips, men til slutt satt den ganske smooth. Da PCen kom var det lett å montere den, men jeg manglet “riser-card” for å legge pci-x lydkortet horisontalt, så prosjektet ble forsinka 2 uker mens jeg venta på dette i posten.

Omsider fikk jeg satt sammen alt og det spilte som en kule. Men første gangen jeg testa riggen med ekte lyd så klikka dataen. Jeg skrudde av og på og det samme skjedde igjen. Det var for jævlig..
Siden jeg hadde bygd mitt eget oppsett så kunne jeg ikke ringe forhandleren og kjefte. Jeg måtte faktisk finne fram til feilen selv, godt hjulpet av forum på Internett.. Det var logisk at feilen skyldtes at strømforsyningen på 250 watt var for dårlig, at dataen krevde mer strøm, eller at noen komponenter streika på grunn av for sterk varme.
Først prøvde jeg å bytte fra IDE-harddisker til SSD, SSD-disker tåler sterkere varme og bruker mindre strøm. Etter dette fungerte dataen bra en stund, men så skjedde det samme igjen.
Faan heller.
Jeg var iferd med å gi opp hele prosjektet og heller kjøpe en macbook, før jeg åpna opp lokket på dataen og så nærmere på den. Prosessoren ble kjølt av en heat-sink, den hadde ingen vifte. Kanskje var luft-gjennomstrømmingen for dårlig? Når chassiset bare var 1u høy, førte det også til at luftgjennomstrømmingen ble dårligere.
Jeg ga bort hovedkortet til en kamerat.  (Han bruker den i et større shuttle-chassis med god lufting, og for han fungerer det glimrende.)
Selv kjøpte jeg et nytt hovedkort på Ebay, sammen med prosessor, 1u prosessorvifte og minne. Vifta fant jeg bare fra en forhandler i Hongkong og tok 3-uker å shippe.. Da jeg fikk hovedkortet så jeg at det gamle pci-riserkortet ikke passet, så jeg måtte kjøpe nytt. Igjen fant jeg bare en forhandler i Hongkong som hadde det jeg var ute etter.

Men nå nærmer vi oss. Hovedkortet som ble anbefalt på Casetronic sine hjemmesider, og som jeg kjøpte, er Intel dg45fc.(Litt senere skjønte jeg at Casetronic ikke hadde oppdatert denne siden på et par år, og at alle hovedkortene de anbefalte var utgåtte modeller.) Med litt research fant jeg at dette hovedkortet hadde en stor svakhet: southbridgen, chipsetet som blant annet kontrollerer ethernet, usb og pci-x, manglet vifte og kunne fort bli over 100 grader. Med tanke på problemene jeg hadde hatt med varme måtte jeg ta noen grep: på Komplett.no fant jeg en spesiallaget chipset vifte, og jeg satsa på at denne kunne festes på mitt hovedkort.. I tillegg kjøpte jeg et par 40 mm. vifter i en annen norsk nettbutikk. (hadde ikke det på Komplett.)

Og til slutt:
Fra venstre: hovedkort med psu-vifte, blå chipset-vifte, pci-x lydkort og strømforsyning. Øverst til høyre de 2 ssd-harddiskene.

 

 

 

 

Dette oppsettet fungerer glimrende. Jeg blir glad når jeg leser disse målingene i biosen:
PSUen ligger 39 grader under krisepunktet. Southbridgen er på 64 grader, det skal mye til før den går over 110 grader som er det kritiske punktet.
Jeg kan bruke pcen i timesvis uten at jeg merker tegn til slitasje.

 

 

Obs. Jeg glemte visst en viktig læresetning som Aral Balkan fortalte om i sitt foredrag, og som gjelder i all god ux-design: “Dont expose your systems inner complexity.” Derfor kan du, kjære leser, glemme alt det jeg har skrevet overfor. For poenget er: Når jeg tar med denne datamaskinen på jobb, og jeg bare trenger å koble til 2 ledninger før jeg kan gjøre opptak med den, så kan det bare beskrives med ett ord: Porno.

NB: Her er en link til foredraget som Aral Balkan holdt under NDC 2011:

http://ndc2011.macsimum.no/mp4/Day2%20Thursday/Track4%200900-1000.mp4

Posted in Uncategorized Tagged with: , , , , , , , ,

Trommeinnspilling med Bjørn Johan Muri

Da jeg var liten, og familien bakte kake, husker jeg at jeg pleide å spise restene av kakebollen og slikkepotten. Den ferdige kaken, derimot, har jeg få minner av, jeg husker bare at sjokoladedeig var noe av det beste jeg visste, og at den forbudte deigspisinga var et av høydepunktene med bursdagsfestene. Den råe, ferske  smaken av sterk sjokoladesaus, som jeg hadde venta så lenge på, som jeg fanga med fingeren når mor snudde seg bort, var mer spennende enn den luftige og velstelte sjokoladekaken som ble servert oss.

Jeg trekker fram dette minnet for å prøve å forklare hvor bra det høres ut første gang man spiller av et ferskt trommeopptak i studioet til Audun Rødsten i Oslo, Tadmor Studios. I går var det tromme-session med produsent og låtskriver Jesper Borgen og trommeslager Alex Mcevitt Braathen. Han skulle spille inn trommer på en låt med Bjørn Johan Muri, en låt som forhåpentligvis blir den neste singelen til den tidligere Idol-artisten.

Studioinnspillinger kan være skremmende. Arbeidet som blir gjort kan senere bli vurdert når som helst, hvor som helst, på verdens beste stereoanlegg, med verdens mest kritiske ører. Når man jobber med live-lyd på konserter er det kun minnet av arbeidet som lever videre, og hvis man har dårlig tid, som man av en eller annen grunn alltid har, hender det at man velger litt enklere løsninger som det kan være vanskelig å oppdage for publikum der og da. I Auduns studio tillates ikke slike snareveier. Han er et petimeter som har en klar idè om hvordan han vil ha trommelyden, og han tar seg tid til å fininstille slik at ting blir riktig. Han får trommeslageren til å spille en groove på trommene mens han skrur på denne veggen av bokser:
Her finnes studioklassikere fra Neve og Api, preamper, equer og kompressorer som skal gi den riktige klangen på trommene før det blir festet til Pro Tools. Hver trommemikrofon får forskjellig behandling: rom-mikrofonene blir ofte hardt komprimert gjennom en vintage kompressor, skarptromma liker den aggressive midrangen til API, og cymbalene skinner med Neve-kopien Avedis.

 

 

 

 

Men kanskje vel så viktig for Audun er det å plassere mikrofonene riktig. Èn ting er å få den beste lyden ut fra hver enkelt mikrofon, når denne spilles i solo, men nesten like viktig er det å høre hva som skjer når flere mikrofoner spiller av den samme trommen. En liten feilplassering kan føre til fasefeil og tynnere lyd, og når Audun bruker opptil 20 mikrofoner på et lite trommesett, gjelder det å passe på at det ikke blir søl.

Flere ganger under lydprøven kommer han inn i innspillingsrommet for å rette på mikrofonene. En gang bruker han et par minutter på å pirke på skarp-mikken, og når han drar tilbake til kontrollrommet, synes jeg ikke at den har flytta på seg i det hele tatt, men Audun sier over walkie-talkien at «det låter bedre nå». Neste gang han kommer ser jeg bort på trommeslageren og tenker at nå må han snart gå lei, han vil bare spille låten sin og stikke, han bruker opp alle kreftene sine på lydprøven, og når “record” knappen lyser rødt, spiller han dødt som en gammel trommemaskin. Men heldigvis tar jeg feil av den superprofesjonelle session-trommeslageren Alex.

Han mister ikke konsentrasjonen selv når produsenten ber han spille gjennom for fjerde gang, alle tagningene var brukbare, men produsenten liker å ha litt å velge mellom. Hver gang klarer han å variere spillet, og på den fjerde tagningen, som kanskje var den beste, hadde han noen improviserte licks på hihaten som jeg håper produsenten bruker i den endelige låten.

Til slutt samles vi i studio og hører på låten med det nye trommeopptaket, resultatet av dagens arbeid. Det er lett å høre at det ikke er en ferdig radiosingel, noen cymballyder drukner, andre basstrommeslag dunker over resten av lydbildet. Men denne råheten i lyden gir meg den samme følelsen som sjokoladebollen da jeg var liten: det er ferskt, det er ekte, og tam-slagene treffer meg på en måte som en velredigert, hardt komprimert poplåt i Youtube sjelden klarer. Og tammene er ferdige, de låter skive. Som feite, oppsvulma amerikanske muffins. På et lag av sjokoladedeig.

 

Bilde fra studio.
Fra venstre: trommeslager Alex Mcevitt Braathen, produsent Jesper Borgen, artist Bjørn Johan Muri, produsent Magnus Clausen og kabelkveiler Morten Brekke Stensland
Bak kamera er studiosjef og gulvtam-lyd gourmet Audun Rødsten

Posted in Uncategorized Tagged with: , , , , , , , ,