Dj-er som spiller dårlige MP3-filer burde få sparken

Menneskets hørsel er hensiktsmessig. Hvorfor skulle vi høre bedre? Når jeg kommer inn i utestedet hvor jeg skal jobbe står lysriggen på, en høyfrekvent dirring som vokser når jeg hører etter. Heldigvis er jeg ikke bikkje, tenker jeg. Bikkjer hører slike lyder bedre enn oss. Det er vel fordi de lettere skal gjenkjenne farer i naturen. Små kvister som brekker bak dem. En bie som lader kanonen. Hvis vi mennesker hadde fått den samme informasjonsstrømmen hadde vi blitt gale tror jeg. Tenk bare på all bikkjelyden som byen produserer. Faktisk så har jeg hørt at byens bakgrunnsstøy øker for hvert år. Denne lyden som høres som et svakt sus når man går en tur i Østmarka. Den menneskelige hørsels beste egenskap er at vi klarer å ignorere lyder. Når vi prater med sidemannen på vei gjennom sentrum, klarer vi å sortere ut de lydene som ikke er vesentlige: trikken som bremser, en dårlig gatemusikant, skravlende japanske turister. Vi klarer å skille ut de høyeste, og vesentligste, lydene, samtalen med sidemannen, og resten blir gjemt i bevissthetens kjellerbod. Informasjonsstrømmen som kommer gjennom øret er så stor at vi sjelden klarer å forholde oss til alt på en gang.

Denne svakheten, eller styrken, i den menneskelige hørsel, blir utnyttet i mp3-teknologien: Man spekulerer i at de sterkeste lydene alltid overdøver de svakere. Innenfor et bestemt frekvensområde blir de svakeste lydene filtrert vekk, og kun den sterkeste lyden står igjen. En MP3-dekoder vil dele frekvens-spekteret i lyden inni mange blokker, (f.eks vil den skille i en blokk lyd fra 600-800 hz i en blokk, 800-1000 hz i den neste) og kun ta vare på èn enkelt lyd innenfor hver blokk. Når man så forkaster lyden som ikke brukes, blir resultatet at man sparer plass.

Ved hjelp av denne metoden har tester vist at man kan ta bort ganske mye av lyden før mennesket klarer å avsløre det, i praksis kan man ta vekk opptil 90% av lyd-informasjonen før folk begynner å klage. Denne revolusjonen i lyd-lagring har gjort musikken mer utbredt enn noensinne, klesbutikker kan lagre hundrevis av timer med musikk som de spiller ut mot gaten, musikk som jeg og sidekameraten nesten ikke legger merke til fordi vi er så oppslukt i samtalen. Mp3-musikk har blitt en del av byens bakgrunnsstøy.

Kravet vi stiller til musikken idag, og som muliggjør en stadig større utbredelse, er at den skal ta så liten plass som mulig. Både rent fysisk, på en harddisk eller usb-stick, ved hjelp mp3-komprimering, men like viktig er det at den skal finne sin tilmålte plass i det totale lydbildet. For eksempel, på en kafe kan musikken aldri være så høy at den overdøver det som blir sagt, men den må heller ikke bli så lav at den drukner i suset fra espressomaskinen. Musikken må holdes på et jevnt lydnivå, og for å få til dette har lydteknikeren i studio et kraftig verktøy: Komprimering. Lyden blir presset sammen slik at forskjellen mellom de høyeste og laveste lydene blir mindre. Lyden jevner seg ut og blir mer stabil og forutsigbar. Bartenderen slipper å stadig gå til volumkontrollen for å justere lyden.

De forskjellige formene for komprimering må sees i sammenheng. En lyd-kompressor, og “limiter”, skrur ned de høyeste lydene, lyder som gjerne skiller seg ut og som stikker ut av høyttalerne. MP3-komprimering har mye av den samme effekten på lyden: Når vi avslører mp3-lyd, skjer det først ved at vi oppdager at transientene i lyden blir svakere. Dette er de kjappeste lydene i musikken, anslaget i skarptrommeslaget, attacket i gitaren, lyder som gjerne bidrar til å gjøre stereobildet større. Den ukomprimerte hihaten stikker ut av høyttaleren på høyre side, som om trommeslageren plutselig står en halv meter fra deg, mens man kan forestille seg at resten av bandet står lenger bak. Denne dybden i lydbildet kan være det første som forsvinner når man komprimerer musikk med MP3 og limiter/kompressor.

Kanskje er jeg for kritisk. Jeg kan høre på mp3-musikk i hodetelefoner, f.eks gjennom Spotify, uten å legge merke til komprimeringen. For MP3-teknologien er laget for, og fungerer optimalt, gjennom hodetelefoner. Men en smart lydtekniker som heter Jim Cousins lærte meg en gang at MP3 fungerer dårligere jo større rom og høyttalere som blir brukt.
Og dette er noe jeg ofte legger merke til når jeg er på jobb som lydtekniker og det kommer en DJ som ikke har med seg CD eller platespiller, i stedet tenker han at det holder å bruke en harddisk med masse mp3-låter han har lasta ned ulovlig…

Når klokka nærmer seg midnatt og han skrur opp musikken så høyt at det skal være lettere å danse enn å prate, blir det hele som en mur av lyd som stenger meg ute. Ingen lyder skiller seg ut, alt blir flatet ut av rommets akustikk og all komprimeringa. Noen ganger vil jeg riktignok få en viss glede av musikken, når djen spille en låt jeg kjenner. Denne sangen har en gang gitt meg en genuin musikkopplevelse, den har kanskje vært soundtracket til en viktig fase i livet mitt, og nå er det minnet om denne musikkopplevelsen som får meg til å trampe takten. Mp3-musikken blir bare en representasjon av en annen og sterkere musikk, tenker jeg, samtidig som jeg får øye på middelaldrende mann som vrikker seg til Eagles mens han nærmer seg en fin dame som sikkert er for ung men som ligner på en ungdomsflørt.

Neste gang han hører på musikk er det på en dab-radio, på en av disse mange stasjonene som bare spiller gamle slagere. For parallelt med utbredelsen av mp3, som har infisert alt fra radiomediet (dab) til profesjonelle djer, har musikkbransjen de siste årene gjennomgått tidenes nostalgibølge. Plateselskapene hyper opp gammel musikk som folk kjenner fra før, og som ikke trenger en tilvenningsfase. Den nyskapende musikken droppes. For plateselskapene tenker at folk flest ikke klarer å ta til seg all den nye musikken som produseres i dag. Ut av all støyen velger de i stedet å skille ut de få låtene som folk allerede har på hjernen.

Den ferske, ukomprimerte musikken, som treffer deg i mellomgulvet etter syvende gangs lytting, som faktisk krever litt av lytteren, tar i dag for mye plass.