Reggaekonsert

Rapporten fra 2011 fortsetter, denne gangen vil jeg skrive om:

Cocoa Tea & Frankie Paul, Cosmopolite 25 november 2011

Avtalen var at reggae-bandet fra Jamaica skulle komme til spillestedet kl. 14 og begynne å rigge. Når klokka nærmer seg 19 og jeg fortsatt sitter alene på scenen, tenker jeg at det er legitimt av meg å bekrefte noen av fordommene mot afrikanere og latinamerikanere: De klarer ikke å overholde avtaler. De er sløve og trege. De er late. Jeg husker tilbake til da jeg venta på et band fra Senegal, nesten like forsinka. Da konserten var satt opp til å starte var salen nesten tom, og bandet var fortsatt på hotellet. Litt etter litt begynte publikum å komme, og rundt midnatt, noen timer etter avtalt konsertstart, var salen full av feststemte afrikanere og konserten kunne begynne.
Neste gang, lovte jeg meg selv, skulle jeg følge afrikansk tid. Jeg fikk jo ikke betalt for ventinga heller. Hadde bandet i det minste sendt en skikkelig rider på forhånd så kunne jeg jo ihvertfall ha forberedt meg litt..

Da bandet først kom gikk det forholdsvis raskt å lempe alt utstyret av bussen og rigge opp scenen. De fikk til og med tid til en liten lydsjekk før publikum kunne slippe inn. Bandets tekniker fikk vist meg noen triks med skarptrommen som han pleide å bruke: på bestemte slag kunne han skru opp frekvensbåndet rundt 3 khz, slik at trommen hørtes ut som en metallbøtte, samtidig som han sendte trommeslaget til en delay-maskin som lagde 3-4 gjentagelser av slaget. Lyden av reggae var mer prosessert enn hva jeg hadde tenkt meg: lydteknikeren kjente godt til sangene og skrudde aktivt for å få til en bestemt musikalsk effekt. Det var mye klang og delay, høy bass og litt for skarpt for et nøytralt øre, men de ekstra desibelene gjorde at man ble tvunget til å bli revet med, eller så måtte man bare forlate lokalet. For meg var det inspirerende å se en tekniker som var såpass involvert i det kunstneriske, noe som kanskje ikke var så unaturlig, med tanke på hvor viktig teknologien har vært for reggaens og dubbens utvikling: på 70-tallet var de tidlig ute med å eksprimentere med klangmaskiner og gigantiske stereoanlegg som var festet på biler som reiste rundt i Jamaica.

Da konserten begynte var det ingen spor etter stressende forberedelser. Reggaens tunge rytmikk ble båret fram av kordamenes bevegelser, de vugget avslappet og bestemt fram og tilbake i takt med musikken, og de behøvde ikke å se på hverandre for å vite hvor i musikken de befant seg: blikket deres speidet mot publikum for å se om de var med. Hele rytmen var som en gammel snekke på havet, der bassen, gitaren og synthen var som den seige og stabile motoren som aldri går fortere enn at man hører hvert motorslag. Det slo meg hvor ødeleggende det ville være om en eneste bevegelse var litt ute av synk; hvis f.eks gitaren ikke klarte å vente lenge nok til å sette slaget samtidig med bassen ville kanskje kordamene snu seg mot trommeslageren og publikum ville skjønne at noe var galt. Denne presisjonen må være ekstra viktig i reggae, tenker jeg,
mellom hvert taktslag så er lydbildet ganske luftig, og hvis ett instrument ikke treffer slaget så vil det høres veldig tydelig.

Hvor har disse jamaicanerne lært seg å være så presise? De kan jo omtrent ikke klokka en gang.. 5 timer for sent til lydprøve! Selv ikke i min sløve ungdom var jeg i nærheten av noe lignende.. Riktignok kunne kveldene skli ut noen ganger, når jeg ikke hadde jobb, var ferdig med studier, og jeg ble sittende oppe om natta og spille data og skrive jobbsøknader. Etterhvert ble det vanskelig å sende jobbsøknadene, som ble gjort på mail, på et anstendig tidspunkt, hvilket signal ville det sende til arbeidsgiveren om mailen han fikk kom kl. 0400 om natten? Da slo det meg at hvis jeg bare holdt meg våken litt lenger, og sendte mailen kl. 0730 istedet, ville jeg gi inntrykk av å være et a-menneske som har god kontroll over sin døgnrytme. På den måten ble jeg “offbeat” i forhold til normal døgnrytme: ett døgn forsinket, men fortsatt like presis. Og det slår meg at reggae kan ha oppstått på samme måte:
I reggae-musikk ligger mye av den rytmiske vekten på “off-beaten”; når piano, bass og gitar markerer rytmen er de forsinket i forhold til det første slaget i takten. Kan det være at reggae-musikken viser at hvis man er forsinket lenge nok, så når man alltid en ny syklus? Og at når reggae-musikerne kom 5 timer senere enn hva jeg regna med, så var det egentlig jeg som var upresis, og de som hadde timet det perfekt i forhold til sin egen off-beat? For lydprøven ble som sagt akkurat ferdig i tide, og det virket som om de hadde ganske god kontroll på det hele.

Tagged with: , , , , , , , ,

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*